Widerøe sommertur

Dieses Jahr habe ich von Amina das beste Geburtstagsgeschenk der Welt bekommen – eine Tour mit der norwegischen Regionalairline Widerøe entlang der kleinsten, schwierigsten und atemberaubendsten Flughäfen Europas. Es geht ganz weit in den Norden Norwegens inkl. einem Abstecher ans Nordkapp.

Vom 12. bis 13. Juni ist es soweit. Thorben, Stefan und Sivia sind schon reiseklar und hoffentlich kann auch Matthias noch mit dabei sein.

10915026_10155288030455542_8104296264081301652_o

Honningsvåg ist ein winziger Flugplatz ganz nah am Nordkapp. Der Flugplatz ist weltweit bekannt für seinen schwierigen Anflug entlang hoher Berg und mit einer steilen Rechtskurv kurz vor der Landung.

Nordkapp

Das Nordkapp bei Mitternachtssonne. Im Juni geht die Sonne hier nicht unter.

dash8

Unser Bus durch die Luft – die Dash 8-100 macht von Alta nach Kirkenes insgesamt 7 Zwischenstops. Das sind mehr Haltestellen als die der Kanzler-U-Bahn in Berlin.

Hier landet eine Dash 8 in Honningsvåg – allerdings im Winter. Das kann übrigens mitten am Tag sein…

Und hier unsere Reiseroute:

God morgen!

Stort sett hver morgen leverer jeg Theodor og Elliot i barnehagen. De pleier å være blant de første barna, men vi møter mange andre foreldre som leverer samtidig. Når jeg møter mammaen eller pappaen til ett av barna i Theodor og Elliot sin avdeling, så pleier jeg å si «Hei!» eller «God morgen!». Noen ganger spør jeg til og med hvordan det går med dem eller barna.

Så finnes det altså to typer foreldre. Det finnes de som svarer hyggelig tilbake – til og med noen som hilser først! Og så finnes det de som ser ut til å få en slags alvorlig sjokktilstand som utløses av mine ord. «Han sa noe til meg. Men jeg kjenner jo ikke han. Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre? HJELP!! HVA SKAL JEG GJØRE??» Dette eller noe lignende må vel foregå i hodene deres. Jeg har i hvert fall ingen annen forklaring på hvorfor man ellers ville la være å hilse eller svare tilbake. Kanskje de er i en tilstand av dyp meditasjon? Kanskje de egentlig er zombier?

Jeg undrer og undrer, og jeg har møtt denne typen foreldre i begge barnehagene Theodor har gått i. Og etter flere barnehageår begynner jeg faktisk å bli ganske lei av dem!

Hva får deg til å reagere?

Noen ganger undrer jeg meg over hva som får mennesker til å reagere – og hva som ikke får det. De siste ukene har jeg lest flere meldinger som sjokkerte meg veldig. Men ingen av dem har vekket noe særlig oppsikt.

Fra Twitter – CNN Breaking News: Suspected Boko Haram gunmen kill 68, including children, then burn down Nigerian village. http://t.co/cSbpekHp8g
68 mennesker, og det var barn blant dem! Det er 22. juli en gang til.

Og så var det denne meldingen her: Frøs i hjel etter at de var reddet Først ble flyktningene reddet fra en plastbåt i uvær og høye bølger utenfor kysten av Libya. På vei mot land frøs 29 av dem ihjel. Før jul i fjor reddet den italienske marinen opp flyktninger fra en gummibåt i utenfor Sicilia. Da frøs 17 av flyktningene i hjel. To italienske patruljebåter plukket opp til sammen 105 båtflyktninger som drev i en oppblåsbar båt, opplyser italienske myndigheter. Det var dårlig vær i området da flyktningene ble plukket opp, med bølger opp mot åtte meter og temperaturer så vidt over null grader. Migrantene måtte så oppholde seg på dekk av patruljebåtene mens de satt kursen mot Lampedusa, 18 timer unna. Der var de utsatt for sjøsprøyt og hadde ingen muligheter til å holde seg tørre i det kalde været. Minst 29 døde av nedkjøling underveis, sier borgermesteren på Lampedusa, Giusi Nicolini, til Reuters. Hun legger til at antall døde kan komme til å stige. – Et uakseptabelt steg bakover Borgermesteren legger skylder for tragedien på at Italia i fjor høst stoppet redningsprogrammet Mare Nostrum. Det er ikke det at disse menneskene ikke kan reddes, men man har valgt å ikle fottsette å bruke ressurser på det.

Og dem tredje saken er flyktningsbarna. Kort oppsummmert: Hadde jeg flyttet til Norge fra Irak istedenfor Tyskland, så måtte jeg har funnet meg i at politiet kan komme når som helst, gjerne midt på natta, for å ta meg og kanskje resten av familien min. Til tross for at jeg hadde hatt en mye bedre grunn til å flytte fra hjemlandet mitt. Kan noen forestille seg hvor forfetdelig og traumatisk denne opplevelsen av å bli hentet midt på natta er, spesielt for små barn? Og det er noen som virkelig opplever dette, i Norge!! Jeg blir så kvalm og flau og rasende bare av å tenke på det, og at vi tillater at det  skjer…

Familiehelg i Berlin

Nå er vi tilbake fra en veldig fin helg i Berlin. Vi bestemte oss veldig spontant at vi skulle dra (og fikk heldigvis fri begge to).

I Berlin møtte vi foreldrene mine, broren min Alex med kona Sandra og lille Fabian og Leni som var besøk fra Brüssel. Og på søndag fikk vi til og med møte kusina mi Julia med hele familien og tanta mi – det ble god gammeldags “Kaffee und Kuchen” og en tur på lekeplassen etterpå. Når hele familien er spredt rundt i Europa er det ekstra fint å kunne samles.

Så det var verdt det, selvom det kan være krevende å reise med en liten tass på 15 måneder.På flyet fikk vi han til å plukke søppel i midtgangen og på toget tilbake hjem ble det en del skriking og klatring blant slitne pendlerfolk – lenge siden tiden har gått så sakte som disse 34 minuttene fra Oslo S til Vestby.

Vi bodde på Adina Hotel Hackesche Markt – svindyrt, men utrolig familienvennlig og en fantastisk beliggenhet i hjertet av Berlin og 10 minutter fra leiligheten til foreldrene mine. Vi hadde to seperate rom, et lite kjøkken, vaskemaskin og tørketrommel (og ja, det hadde vi bruk for på de tre dagene vi var der! :-)) Vi kunne til og med låne leker fra resepsjonen.
At Elliot fikk tak i den kalde kaffekoppen vår og smakte på dobørsten på badet er vel ikke noe vi kan klandre hotellet for. Det er bare vanlig småbarnsfamiliehverdag…

Warum ein Blog?

Ja, warum nicht einfach alles Facebook, Twitter & Instagram verbreiten? Eine Kollegin ist der Grund.

Die Gute hat nämlich die dumme Angewohnheit, ihr rassistisch-provinzielles Gedankengut unaufgefordert und überall zu teilen. Freitag Mittag bei Waffel und Kaffee ist so ziemlich die beste Zeit in Norwegen. Das Wochenende hat eigentlich schon angefangen, aber man bekommt immernoch vier Stunden bezahlt. Da sitzt man nun mit netten Kollegen und als ob jemand sagt: “Boah, wie gemütlich. Jetzt noch einen scheiß-rassistischen Vortrag über Entwicklungshilfe, Flüchtlinge oder Afrikaner  hören, dann ist das perfekt.” Nee, das sagt keiner! Und trotzdem fängt sie damit an. Sie kommt zwar nur fünf Sekunden weit, aber der Augenblick ist trotzdem kaputt.

Ich bin also kein Fan vom unaufgeforderten Verbreiten von Meinungen (und erst recht nicht solchen). Aber wenn man nun an meiner Meinung und den zahlreichen Alltagsabentuern interessiert ist, dann gibt es ab jetzt nur eine Adresse:

gregorfalkner.wordpress.com

Willkommen! 🙂